William Waltons gripende bratsjkonsert var inspirert av Prokofjevs første fiolinkonsert. Walton komponerte konserten i 1929 for bratsjisten Linel Tertis, men han refuserte verket, da han syntes det var altfor modernistisk. Ved urframføringen 3. oktober samme år, var det i stedet den unge tyske bratsjisten og senere komponisten Paul Hindemith som var solist, med Walton selv som dirigent. Verket ble svært positivt mottatt av publikum og brakte Walton i fremste rekke av britiske komponister.
Konserten følger standard 3-satsig konsertstruktur og viser at Walton har forstått hva som er bratsjens fremste musikalske kvaliteter: en dyp og varm tone og en innadvendt natur. Det mest fremtredende trekket i verket er den enestående måten han klarer å forene modernistisk harmonikk og lange vakre melodier på. Konserten er svært lyrisk, men den har i tillegg en litt dyster undertone og krever stor virtuositet av bratsjsolisten.
I første sats hører vi en nydelig melodi i bratsj som blir hovedtemaet i konserten. Andre sats er en kort scherzo. I den utvidete finalen kommer første satsens tema tilbake, før stykket ender stillferdig og fokuserer på bratsjens største styrke: dens dyptfølte kontemplative kvalitet. Dmitrij Sjostakovitsj skrev symfoni nr 1 i f-moll som et avgangsstykke ved St.Petersburgkonservatoriet i 1925, bare 19 år gammel. Symfonien ble urfremført i Leningrad året etter og denne lyse symfonien brakte ham umiddelbart internasjonal oppmerksomhet.
Symfonien har fire satser, hvor de to siste blir spilt uten avbrudd. I første satsen bruker komponisten instrumentene på solistisk vis, og den etterfølgende scherzoen er et tidlig eksempel på komponistens humor. Den sakte tredjesatsen er svært melodiøs, mens finalen, som bringer sammen mange av temaene vi har hørt tidligere, er mer intrikat, har flere humørsvingninger, plutselige tempoforandringer og større kontraster. Komponistens svennestykke er som det første kapitlet i en bok, da det viser allerede komponistens varemerke: hans musikalske gester, nervøse spenning og sarkastiske vidd, men viser også veien videre i hans komponistgjerning.
